Dumme dumme ku 2 Man lærer visst aldri… Lørdag løp jeg Nordisk mesterskap i terrengløp i Perniö, Finland. Etter 300 meter smalt det i leggen, men jeg fullførte likevel ved å legge om steget. Det gjorde #&%*# vondt! I går fikk jeg vite at det er ruptur i leggen (avrevet muskulatur), noe som betyr 3-6 uker uten løping. Den siste måneden har jeg løpt noen spesialøkter nettopp med tanke på Nordisk. Under uttaksløpet (NM terrengløp) var jeg greit fornøyd, men visste at jeg med mer relevant trening kunne løpe ned kilometertiden med noen sekunder – noe som utgjør en del i en 7,5 km løype. Jeg har derfor løpt hardøkter med lette sko, for å komme lettere opp på tærne og venne meg til høyere fart. Motoren er bra nok til å løpe fort, men beina må faktisk henge med og det krever tilvenning. Jeg trener vanligvis noe alternativt, men har god erfaring med å legge inn bolker på 7-10 dager med bare løping. Jeg la derfor inn en bolk på 8 dager med 15 timers løping, som ble avsluttet med Sognsvann Rundt Medsols en drøy uke før Nordisk. Lørdagen før Nordisk løp jeg på mykt underlag (Gaustadjordet) for å spare leggene, som jeg må innrømme har vært litt støle innimellom de siste ukene. På det nest siste draget fikk jeg krampe i leggen, og haltet hjem. Etter et par dager med basseng og rulleski, løp jeg igjen normalt. Jeg skulle uansett roe ned treningen siste uka før Nordisk og visste formen var god, så jeg gledet meg virkelig til å løpe og vurderte aldri seriøst å bli hjemme. Dette til tross for at massøren ved Olympiatoppen nevnte at leggen ikke var blitt 100 % restituert, og at jeg i aller verste fall kunne ende opp med ruptur og 6-8 uker uten løping. Er man i bra form, hører man ikke på det øret! Foran Nordisk ble Karoline Bjerkeli Grøvdal spådd å være en klar vinnerkandidat, og jeg burde kjempe om medalje. Sammen med Guro Flatekval skulle vi sloss om gullet i lagkonkurransen. Løypa målte 7,5 km fordelt på 4 runder, og gikk på myk grus med 10 meters høydeforskjell. Jeg delte rom med Karoline på Nordisk, og fikk bange anelser da jeg stod opp på løpsdagen og på badet fant sikre tegn på en pjuskete romvenninne: C-vitamin, Vekk i morgen og nesedråper. Karoline valgte å stille opp, men ville ikke åpne så hardt og håpet at det kunne løsne etter hvert. Jeg syntes farten ut fra start kjentes veldig grei, og var den eneste som fulgte Karoline. Etter 300 meter smalt det som nevnt i leggen, og jeg tenkte ”NEI, det er ikke sant!”. Det eneste som stod i hodet på meg var likevel fortsatt å løpe fort, og jeg løp i ryggen til Karoline i en drøy kilometer. Da kom det en slak motbakke som betød mer strekk på leggen, og jeg fikk et seriøst problem. Jeg innså at denne leggen kan man bare ikke løpe med og ville bryte, men kom på at vi ikke hadde noen reserve i lagkonkurransen. Jeg bestemte meg derfor for å fullføre. Steget ble lagt om slik at jeg ikke lenger løp på tærne, som jo er det mest naturlige når man har på seg piggsko. Jeg kom inn i en tralt som fungerte greit, men må innrømme at jeg hatet maksimalt og funderte litt på disse 6-8 ukene uten løping som jeg kanskje hadde i vente. Plutselig fikk jeg for meg at skaden allerede var skjedd; at det ikke spilte noen rolle om jeg likevel løp litt på tærne og økte farten. Så jeg gjorde et ærlig forsøk, men det ble med forsøket gitt! Løpets mest komiske øyeblikk var da jeg i bakken ut fra arenaen på runde 3 la meg i idealsporet (kortest vei og hardest grus), med en svensk jente på hjul. Jeg kom opp denne bakken ved å sparke hardt fra med den friske foten, og bare støtte meg på den dårlige. ”Men så SPRING, då vel!” kom det fra svensken, tydelig irritert over at jeg senket farten… Det var fristende å svare med et ”Men så spring forbi, da vel!”, men jeg hadde nok med å komme meg framover. De norske jentene ble til slutt nummer 2 (Karoline), 5 (Hausken) og 7 (Guro), noe som holdt til sølv i lagkonkurransen. Vi var alle tre plassen bak en svenske, så det hersket ingen tvil om hvem som hadde det beste laget. Det er selvsagt fristende å spekulere i hva vi kunne greid som friske & skadefrie, men det er faktisk en meget viktig del av gamet å være nettopp det. Vi var rett og slett ikke gode nok denne gang. Jeg sitter nå med følelsen av å ha lest pensum, uten å ha fått vist hva jeg kunne på eksamen. Jeg lever godt uten den individuelle medaljen jeg burde ha kjempet om, men irriterer meg grenseløst over å ikke ha fått mulighet til å gå helt i kjelleren og fighte til siste meter. Samtidig kan man påpeke at jeg er en o-løper, som sprengleste til eksamen i friidrett. Alle som har sprenglest, vet at resultatet kan bli alt fra himmel til helvete… Etter løpet har jeg ikke stått på høyrefoten. Det norske laget reiste hjem like etter løpet på lørdag, og jeg dro direkte fra Gardermoen til Toppidrettsenteret. Etter litt forhandlinger med nattevakten der, fikk jeg låne krykker. Deretter var veien kort til NIH og O-jalla; en verdig avslutning på en drittdag! Nordisk mesterskap i terrengløp Sognsvann Rundt Medsols O-jalla Dumme dumme ku 1 (10.11.09 10:04)