Sykehusliv Rapport fra rom 1062... Tre dager på Ullevål Sykehus var mer enn nok til å skli inn i sykehusmodus. Man slipper å tenke sjæl når dagene formelig suser av gårde på dette viset: 0600: Antibiotika intravenøst - 45 min drypp 0800: Målinger - puls, temperatur, oksygenmetning, blodtrykk 0900: Frokost servert på brett på senga - som alle andre måltider 09-12: Legevisitt en eller annen gang 1200: Antibiotika - same procedure som 0600 1300: Middag (!) 1700: Ettermiddagsmat 1800: Antibiotika - same procedure 1900: Målinger – same procedure som 0800 2000: Kveldsmat 2400: Antibiotika igjen - og god natt… Bonus: Blodprøver og besøk, begge deler uanmeldt. Da jeg fikk sydd kneet sammen på Toppidrettsenteret forrige torsdag, sa legen at jeg kunne løpe igjen på mandag hvis alt gikk bra. Det er mandag og jeg går på krykker, men ble akkurat skrevet ut fra sykehuset og er tross alt glad for det. Når man lukker et kutt med sting er det en viss fare for at såret blir infisert, og det var det som skjedde på fredag. Kneet ble hovent, rødt og varmt – og jeg ble sendt fra kontroll på Toppidrettsenteret til Oslo Legevakt. Der ble stingene klippet opp, såret renset og jeg fikk en tøffere antibiotika enn den jeg allerede spiste. Planen var å gå til daglige kontroller ved legevakten, men allerede lørdag morgen rynket legen på nesen av økt hevelse og rødhet. Antibiotikaen hadde ikke gjort jobben sin. Løsningen var mange ganger høyere dose antibiotika – noe som bare gis intravenøst, på sykehus. For de som er relativt friske er det lite action på Medisinsk avdeling en sen lørdagskveld. Jeg vaket rundt i gangene med krykkene mine i påvente av dagens siste dose, men hvor var alle de andre pasientene? Det ble ikke bedre da jeg forlot min egen infeksjonsmedisinske fløy og humpet over til akuttgeriatri, tvert om. Jeg forventet ikke Togaparty, men kanskje spillekveld av noe slag? Den rastløse fant ingen oppslag om trim for eldre heller, men søndagens gudstjeneste var bredt annonsert. I dag lot legen meg dra hjem, mot at jeg lovet å ikke trene noe som helst de nærmeste dagene. Så lenge jeg fortsatt har en del vondt og trenger krykker, er ikke det noe stort offer. Verre er det at jeg ikke får lov til å bøye kneet de to neste ukene. Ved bøying vil såret nemlig lett sprekke opp, fordi legen valgte å ikke sy kuttet på ny. I så fall måtte man ha skjært opp såret først og laget kanter til å sy gjennom – noe som innebærer fare for ny infeksjon. Jeg satser på at mitt unge og friske kjøtt gror godt, og at øvre og nedre del av kneet blir venner igjen uten at sytråden holder dem sammen. Planen nå er likevel å ta det ekstremt piano denne uka, for så å eksperimentere forsiktig med i første omgang gåturer i neste uke. Sykkel kan jeg glemme, og selv om man ikke bøyer knærne i crawl kan jeg likevel ikke dra i basseng med et åpent sår. Staking og etter hvert diagonalgang på rulleski kan nok fungere, men jeg kommer til å vurdere hvor mye det er verdt å gjøre av denslags med tanke på konsekvensene et fall ville få. Det er tross alt Dumme dumme ku vi snakker om… Til slutt en takk til hjelpepleieren som gav meg en opptur ved innleggelsen. Sriskathan puttet fingeren min i en klype for å måle noe han kalte for lungekapasitet, og utbrøt ”HONDRA PROSSENT? Do ha BRA longa!” Kjekt å vite! Sist fredag hadde jeg satt meg opp på terskel- og maks VO2-test på Toppidrettsenteret og den gikk jo i vasken, men nå fikk jeg likevel bekreftet at formen er ekstremt bra… NRK Dagsrevyen - spol fram til 21 min 53 sek VG (22.06.09 20:05)