Første sprintseier på to år Våren 2005 var jeg ubeseiret på sprint. Så kom måltørken… Sprint var den distansen jeg først markerte meg på internasjonalt, med totalseier i PWT 2003. De neste sesongene ble jeg stabil på et bra nivå på sprint, med våren 2005 som høydepunktet: Seier i VC, NOM, NM og flere uttaksløp. Lørdag vant jeg VM-uttaket på sprint i Larvik. Dette var faktisk min første sprintseier siden VM-uttaket 30.juni 2005; en seier som den gang ble belønnet med kongepokal ettersom NM-sprinten uka før ble annullert. Hadde jeg drevet en svært medieprofilert idrett, kunne man foran hver sprint ha lest om antall starter uten seier; o-løpernes variant av formsvake spissers hundrevis av minutter med måltørke. Nå har jeg ikke vært klar over situasjonen selv en gang, for jeg oppdaget først i dag hvor langvarig måltørken har vært. Hvordan er det mulig å vinne åtte sprintløp på rad, for så å bruke to år på å klare å vinne igjen? Skader må ta sin del av skylden; jeg har blant annet stått over to NM-sprinter. Ellers har jeg nok trent mest for å heve meg på mellom, lang og stafett, for jeg har ønsket å bli en bedre allroundløper. Fra å bare løpe sprint på mitt første VM i 2003, er det på årets VM aktuelt å løpe full pakke. Selv stiftet jeg bekjentskap med den da splitter nye disiplinen sprint da jeg ble senior, mens dagens unge seniorer har løpt sprint hele sitt o-liv. Lørdag var det tre jenter på 21-22 år som var nærmest meg. Disse og flere andre har gode muligheter til å få ytterligere framgang. Det kan bli tøft å matche ”juniorene” i fortsettelsen, men jeg skal gjøre mitt beste… PS: Rett skal være rett. Under fjorårets VM-sprint i Danmark vant jeg heatet mitt i kvalifiseringen (noen timer før jeg flesket til med en 26.plass i finalen), men jeg kunne ikke la den kvasi-seieren stikke kjepper i hjulene for dagens tittel… (16.07.07 13:50)